Fra England til Kanariøyene

(5. september – 7. november 2018)

Vi begynner definitivt å komme inn i langturrytmen nå. Ting tar lenger og lenger tid – og dagene går fortere og fortere! En litt dårlig kombinasjon, men ettersom vi strengt talt ikke skal så mye annet enn å holde båten ved like (+ mekke alt som ikke er ved like), undervise barna samt forflytte oss sørover, lar vi oss ikke stresse!

Etter 2 uker i Hamble sør i England, var vi veldig klare for å kaste loss igjen. Så klare at vi umiddelbart etter levering av diverse ekstra deler til motoren (som vi hadde ventet lenge på, men der halvparten av delene selvfølgelig ikke passet), satte vi kursen mot Guernsey kl halv elleve på kvelden. Med 6 knops medstrøm gikk det unna, og bortsett fra en ødelagt blokk til løygangen (som tross alt ikke innebar litervis med saltvann inne i båten), gikk nattseilasen knirkefritt.

IMG_3675

Guernsey er en fantastisk fin øy, som forandrer utseende etter som det er høyvann og lavvann! Etter to uker i en marina som ikke akkurat innbød til bading, var barna relativt klare for en dukkert. Vi tok derfor en utflukt med egen båt til øya Sark, en liten øy et par nautiske mil unna. Øya er blant annet bebodd av et milliardær-tvillingpar som har bygget et godt over gjennomsnitt stort prinsesseslott til den nette sum av 500 millioner kroner. Det var nok spesielt én av matrosene som gjerne kunne tenkt seg å bo i et aldri så lite slott, mens vi som er ansvarlig for fiks og mekk i hverdagen, fikk åndenød bare av tanken på å skulle vedlikeholde en slik bygningsmasse. Det holder lenge med 56 fot, gitt!

Etter et par dager utenfor EU var det på tide å forflytte seg over til fastlandet igjen. Vi gledet oss til å fråtse i gode franske oster og viner, og barna gledet seg til å spise ekte franske baguetter til frokost, og ellers oppleve det landet deres frankofile mamma hadde fortalt så mye om. Forventningene til Frankrike var skyhøye, og fallhøyden ble dessto større… For det første hadde en ekstra uke i Hamble gjort sitt til at vi fikk dårligere tid til resten av Europa-etappen vår. Kryssingen av Biscaya nærmet seg med stormskritt, og vi visste at hvis det kom et værvindu, måtte vi benytte oss av det. Vi bestemte oss derfor for at det var greit å komme seg til Brest, helt nord i Frankrike, så fort som mulig, hvor vi skulle starte Biscaya-etappen vår fra.

Men første stopp i Frankrike ble Roscoff. Dit kom vi sent på kvelden, og planen var å dra tidlig neste morgen for å rekke ut før strømmen var på vei inn, noe som gjerne medfører vond sjø og høye bølger. Ved betaling av havneavgiften den påfølgende morgenen, lo de litt av oss som seilte «in cognito» – altså uten navn på båten. Vi var bare lykkelige for at vi hadde klart å skrape av båtens gamle navn og klart å polere akterspeilet blankt igjen. Bestilling av nytt navn til båten stod relativt langt ned på to do-listen vår. De sinte tollerne som boret båten vår en halvtime senere lo imidlertid ikke. De var tvert i mot riktig så morske, og sammenlignet det å seile en båt uten synlig navn, omtrent var å regne som et piratskip! 4 menn med pistol satte seg derfor godt til rette i cockpit, med en bunke med papirer som måtte fylles ut! Straffen for en så alvorlig overtredelse, var en bot på 350 Euro! Fransk byråkrati fører sjelden noe positivt med seg, men akkurat i dette tilfellet bidro det nok til å redusere boten vår betraktelig. Mens juniortolleren fikk jobben med å fylle ut papirer ved kartbordet vårt, satt resten av gjengen og ventet – og det tok tid. Hege fikk endelig bruk for franskkunnskapene sine, og plutselig var ikke tollerne så sinte likevel. Da sjefen selv begynte å fortelle om sønnen sin som var flyver i Aix, og beklaget seg over de nye fartsgrensene i Frankrike, pustet vi lettet ut. Boten ble redusert til 150 Euro, men den virkelig straffen kom i form av påbud om å navne båten der og da! Så mens tidevannet strømmet inn i havnen, lå vi over akterspeilet og skrev «Axeline 2» opp ned med sprittusj! Det gikk som det måtte gå; 2-tallet ble speilvendt (men godt nok for tollerne) og vi banket ut i høy sjø og motvind.

IMG_3771

Det var åpenbart ikke vår dag, for med Brest kun et par nautiske mil unna, skjedde det igjen… Når alarmen om vann i salongen går er det sjelden et godt tegn – heller ikke denne gangen! Bolten til propellakselen røyk nok en gang, men som Celine raskt påpekte: «Dette har pappa gjort før, så det fikser han fort!» Og det gjorde han heldigvis! Ny bolt kom kjapt på plass, men nå måtte vi (les: skipperen) tenke litt nytt. Løsningen ble å borre opp et større hull og sette inn en tykkere bolt! Så oster, vin og baguetter måtte vike til fordel for båtbutikker på jakt etter bolter og skjæringsolje.

Så kom værvinduet vårt for kryssing av Biscaya, og vi måtte vinke farvel til Fankrike for denne gang (-og lovet barna franske baguetter om tre år).

Biscaya ble et høydepunkt så langt! Nydelig seilvind, lite sjø, delfiner, strålende sol og en fantastisk stjernehimmel gjorde turen til en utrolig opplevelse! 43 timer og 340 nm senere kunne vi legge til kai i La Couruña, helt nord i Spania – og endelig nyte litt sommer igjen! En av dagene besøkte vi Hercules-fyret, opprinnelig bygget av romerne og som fortsatt er i bruk i dag. Fra toppen av tårnet fikk vi en fantastisk utsikt over byen og Atlanterhavet.

Neste store høydepunkt på turen var Porto i Portugal! Der skulle nemlig mormor mønstre på, og være med oss en uke ned til Cascais utenfor Lisboa. På vei dit ankret vi opp i en liten bukt utenfor Vigo, og fikk en liten forsmak på hvordan sydhavslivet (forhåpentligvis) kommer til å bli.

Planen var å være i Porto kvelden før mormor kom, og det klarte vi også – så vidt… Alle gode (eller dårlige?) ting er tre. Med 5 timer igjen til Douro Marina gikk nok en gang alarmen om vann i salongen, men i motsetning til de andre gangene ville ikke propellakselen på igjen! Lekkasjen ble stoppet, men med null motor var vi lykkelige for at vinden var seilbar. Til alt hell hadde vi avtalt å møte Cathy og Guttorm Guttormsen i marinaen. Douro Marina ligger et lite stykke inn i Douro-elven ved byen Porto, der det naturlig nok blåser relativt mye mindre innenfor moloen enn utenfor. Vi vrengte inn moloen i 20 knops vind og full seilføring, og ble møtt av Guttorm med jolla si. Da vinden døde, trakk han oss opp elven og inn i marinaen. Vi kalte opp marinaen og fortalte at vi var på vei inn og ønsket en plass. Da fikk vi først beskjed om at marinaen var full, men når alternativet var å taue oss til en annen marina løste det seg plutselig likevel.

IMG_1864

Mormor ble møtt både til riktig tid og på riktig sted, og det var stor gjensynsglede! I Porto var vi så heldige å få privat guide rundt i byen. Jon Audun, Heges tidligere kollega i OED, bor nå i Porto med familien sin. Han stilte gladelig opp og viste oss nydelige Porto med sine trange smug og flotte severdigheter. Douro Marina hadde til og med en kran, så vi fikk løftet båten på land og satt propellakselen på plass. Vi avdekket også den egentlige årsaken til at boltene i propellakselen knakk som fyrstikker. Bolten tok en belastning den ikke var designet for å ta, og Baltic kastet seg rundt og designet en ny kobling mellom gir og propellaksel. I stedet for å vente på forsendelsen i Porto, bestemte vi oss for å plukke opp delene i Portimao. Vi hadde en følelse av at mormor ikke var særlig interessert i å holde vannsøyler ute av båten med hendene på grunn av brukne bolter, så vi krysset fingrene for at den gamle delen holdt det siste stykket…

Etter å ha opplevd Porto noen dager, satte vi kursen videre mot Nazaré – og endelig møtte vi noen barnebåter! Vi hadde en super dag med de svenske båtene SY Barit og Felicia og tok følge med dem videre til Cascais. Mormor fikk en strålende seilas nedover Portugalkysten i solskinn, lite bølger og fin vind, og fikk oppleve seiltur på sitt beste! Vi på vår side storkoste oss med mormorbesøk, som også innebar norsk mat og bidrag til lærerstaben! Vi har skole 2-3 timer hver ukedag i båten, med hovedfokus på matte, norsk og engelsk. De andre fagene flettes inn der det er naturlig, og gjennomgås på lange overfarter der skriveunderlaget ikke akkurat legger opp til skjønnskrift. Hver uke får vi tilsendt ukeplanene til 3C og 6B fra lærerne på Huseby, så vi vet hva som gjennomgås hjemme. Det har vært litt klaging over for lite Kunst & Håndverk på turen, så da mormor stilte med strikketøy, var det stor stemning blant elevene! Man kan vel alltids få bruk for et strikkepannebånd i Karibien!?

Cascais er en utrolig hyggelig by utenfor Lisboa, der det både var mulighet til å ligge på svai og i marinaen. En av dagene tok vi toget inn til Lisboa for å oppleve hovedstaden, og sjøfartsmuseet slo definitivt best an som turistattraksjon. Vi prøvde oss også på en sightseeingbuss, men en kombinasjon av defekte ørepropper, stekende sol og verdens verste trafikkork, så Lisboa mistenkelig ut som en hvilken som helst annen storby i rushtiden… Tilbake i Cascais inviterte Guttorm og Cathy oss på får-i-kål i båten deres «Moonlight»! Deilig med et snev av norsk høstfølelse (uten mørket og regnet), og definitivt den beste maten vi hadde spist på evigheter!

Da september begynte å nærme seg slutten, var det på tide å dra videre sørover. Vi skulle nemlig møte Terje, Carolina, Felix og Ferdinan i Portimao (helt syd i Portugal), der de skulle tilbringe høstferien sin! Det passet perfekt med vår timing på vår ferd mot Lanzarote, og gjensynsgleden var stor – ganske nøyaktig to måneder etter at de vinket oss av gårde utenfor Strømstad! Selv om vannet i bukta viste 25 grader, var det helt greit å tilbringe ettermiddagen i bassenget til familien Toll/Kjær.

Da høstferien var over og vennene våre vendte nesen mot Norge igjen, så vi plutselig at familien Tjora på båten «Borea» var på vei til Portimao! Barnebåter har en tendens til å finne hverandre, og den sedvanlige norske beskjedenheten funker ikke når man skal finne lekekamerater – både til barn og voksne! Vi tok sjansen og ba dem over på vin og filmkveld i det de kastet anker i den samme bukten som oss. Håvard, Viktoria, Eiril og Johannes kastet seg på invitasjonen, og vi hadde en super hyggelig kveld sammen! «Borea» introduserte oss for gjengen i «Katja» fra Nesodden, som også ankret opp samme sted! Med Casper og Christoffer på 10 år var de også et kjærkomment tilslag til gjengen med nye lekekamerater som dukket opp på vår vei.

Med nye venner ble skoleutflukten til det lokale museet i Portimao også morsommere, og dagen ble avsluttet på en besinstasjon-café. Ikke et spesielt hyggelig sted, men når det er wifi, burgere, kaffe, is og godt selskap er det ikke så farlig hvordan interiøret er. Vi endte derfor opp med å tilbringe hele tre timer der. Og det er en av de fine tingene  med å være på tur så lenge! Det er ikke så viktig å finne den perfekte restauranten eller morsomste severdigheten. Det er mye viktigere å bruke tid med fine folk som vi møter på vår vei, og som kan dempe litt av savnet etter venner og familie i Norge. Da er det ikke så farlig om man henger på en bensinstasjon eller bruker en dag på handletur med en tysk pensjonist som tilbyr både bil og skyss til diverse handlesentre!

Vi skulle få de nye delene til propellakselen tilsendt til Portimao, og de ankom overraskende fort og passet heldigvis perfekt. Men med den tropiske stormen «Leslie» surrende rundt utenfor Portugals kyst, valgte vi å vente med overfarten til Lanzarote til stormen hadde passert oss.

Morgenen etter at «Leslie» hadde rast fra seg, litt lengre nord enn der vi befant oss, så det ut som et fint værvindu å dra sydover til Lanzarote. Vi var spente på om «Leslie» hadde forårsaket bølgekaos, men fant ut at fin vind trumfet frykten for en humpete overfart. Det første halve døgnet fikk vi føle etterdønningene av den tropiske stormen, men så dreide vinden, bølgene roet seg og vi fikk en super seilas som tok snaue 3 døgn. Etter 550 nm kunne vi legge til havn i Arrecife på Lanzarote og fikk et hyggelig gjensyn med Hilde og Rune på «Thilde».

IMG_4510

Etter å ha kranglet med den gamle (nye…) vaskemaskinen vår, gikk vi til innkjøp av en ny i Arrecife. Supert med vaskemaskinmulighet i båt, men vi lurer litt på hva Baltic tenkte på da det spesialtilpassede rommet til vaskemaskinen kun har plass til en Candy 1142D-modell med supersære mål. Ikke akkurat hyllevare… Så da Electron kunne tilby en identisk maskin som den vi hadde, slo vi til. Med nyinstallert vaskemaskin satte vi seil og dro videre over til Fuerteventura!

Fuerteventura hadde vi gledet oss til helt siden vi dro fra kai i Orust! Der bor nemlig kusinen til Kjell Inge, Nina, med datteren sin Kaiakena. Nina og Kaiakena flyttet til øya for et år siden og har funnet sitt yoga- og surfeparadis. Gjensynsgleden var stor for både store og små, og barna fikk prøvd seg på bølgesurfing med kyndig veiledning fra supersurfer Nina. Vi fikk tre finfine dager på svai utenfor Corralejo, men som ofte ellers er det båten som bestemmer når vi skal videre. Vaskemaskinen var (dessverre) ikke et avsluttet kapittel. Etter kun én vask streiket pumpen – og vi fikk en mistanke om at det kanskje ikke bare var Candy maskinen sin feil… (med mindre alle modellene deres leveres med defekte pumper). Vi bestemte oss uansett for å returnere til Lanzarote for å benytte oss av reklamasjonsretten. Etter diverse frustrerende telefonsamtaler til Candy, som svarte med spanske automatiske stemmer og fortalte deg (på et språk du ikke kan) at du må taste riktig nummer for å komme til riktig person for å få den riktige hjelpen, ga vi opp. Når heller ikke den «ekte» personen vi snakket med kunne kommunisere på engelsk, ble det veldig vanskelig å bestille en reparatør til en båt! Det endte med at vi dro tilbake til butikken, fikk dem til å avtale med reparatøren med beskjed om at de skulle komme dagen etter en eller annen gang mellom 11 og 16. Så da satt vi i båten og ventet, da! Ingen dukket opp og maskinen vår var like defekt. Heldigvis ble ikke returen tilbake til Lanzarote helt forgjeves. Både «Katja» og «Borea» hadde kurs for Arrecife, og det var stor stas da vi møttes igjen på brygga. I tillegg dukket den norske båten «Sira» opp, som vi hadde hatt kontakt med på FB før vi dro. Der var det tre gutter i alderen 5-11 år, og Axel og Celine hadde endelig nok lekekamerater til å spille fotballkamp.

Siste dagen på Lanzarote dro vi sammen med gjengen fra «Borea» og gjengen fra «Sira» til nasjonalparken Timanfaya, for å ta en nærmere kikk på vulkanene som øya består av. Utstyrt med sekker og kamera gled vi rett inn i mengden med resten av turistene, og ble gjetet rundt av svenske guider som fikk vannsøyler til å sprute flere meter opp i luften, tente på grener med varme fra jorden og kjørte oss rundt i buss med passende dramatisk musikk, mens vulkanøyas opprinnelse ble fortalt på spansk/tysk/engelsk. Med andre ord – en dag i god gammeldags charterstil! Men i motsetning til charterturistene som snart skulle sette nesen nordover, måtte vi si ha det til vennene våre nok en gang og satte kursen sydover til Las Palmas, Gran Canaria! Skipperen hadde ørevoks i munnviken etter å ha roret seg gjennom en 11 timer seilas med en gjennomsnittsfart på 10 knop! Vi har kanskje hatt i overkant mye mekk med båten, men jammen kan den seile fort!

På brygga ble vi møtt av Monica, Martin og Sanna på «Mamosa», Trude, Sveinung, Ingrid, Tinius og Andrine på «Emotion», og Ellen, Snorre, Sverre og Frøya på «Elvira». Alle disse hadde vi møtt før vi forlot Oslo og vi har hatt kontakt med dem hele veien nedover. De dro flere uker før oss, og vi klarte derfor ikke å ta dem igjen før nå i Las Palmas!

De første dagene i Las Palmas var preget av bursdagsfeiringer og fest – med Halloween som det store høydepunktet! Endelig fikk vi også møtt noen av våre beste venner fra Oslo, familien Frostad, som skal seile et år på denne siden av Atlanteren.

img_4868.jpg

Om gjennomsnittsfarten over til Karibien blir 10 knop er vel heller tvilsomt, men det som er sikkert er at hele mannskapet er spent på turregattaen ARC+ som vi har meldt oss på. Regattaen går fra Las Palmas den 11. november via Kapp Verde, og ender på St. Lucia i Karibien i begynnelsen av desember. I år er det påmeldt 70 båter fra 30 ulike nasjoner. Etappen til Kapp Verde er det 850 nm og tar rundt 5-7 døgn, og etappen fra Kapp Verde til St. Lucia er 2150 nm. På denne etappen forventer vi å bruke ca 12 – 14 døgn. I tillegg til ARC+ er det én regatta som går direkte til St. Lucia og én som går om Kapp Verde og til St. Vincent. Til sammen er det påmeldt 271 båter til de tre ARC-seilasene. Vi er så heldige å få med farfar på overfarten, som allerede har seilt jorden rundt i 6 år og derfor har erfaring i bøtter og spann med lange seilaser. På St. Lucia gleder vi oss veldig til å møte mormor og farmor som skal feire jul med oss!

Før vi legger ut på en av de lengste seilasene på turen vår, er det selvfølgelig nok av ting som må mekkes. Men her er alle barnebåtene samlet på én brygge, barna er påmeldt Kid Camp og vi har allerede møtt masse hyggelige mennesker med samme mål som oss – jul i Karibien!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3 kommentarer om “Fra England til Kanariøyene”

  1. Fantastisk bra skrevet! Ekstra moro å lese nå som jeg også har truffet dere og båten både i Las Palmas og på Kapp Verde. Nå sitter jeg i et kaldt og regnvått Åsgårdstrand og gleder meg til jeg skal til Karibien i jula for å treffe igjen mannskapet på eMotion. Jeg ser på trackingen at dere allerede snart er fremme. Ser ut til at dere kommer inn som båt nummer to. Gratulerer!!! Og med de kursendringene dere foretok i første halvdel av løpet skal dere ikke se bort i fra at dere også vinner prisen for lengste utseilte distanse 🙂
    Regner med at dere har dratt videre når jeg ankommer St. Lucia. Ønsker dere en riktig god tur videre. Moro å følge dere!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s