Fremhevet

Atlanterhavskryssing og jul i Karibien

(9. november 2018 – 9. januar 2019)

Og så var straks den store avreisedagen der! To dager før vi dro hentet vi mannskapet vårt (=farfar) på flyplassen i Las Palmas, og det var stor gjensynsglede! Barna stod klare med skilt som seg hør og bør når man skal plukke opp noen på en flyplass. Av frykt for at vi skulle få med for mange farfarer mente barna det var best å spesifisere at det var han fra Norge…

img_4914

Men selv om mannskapet var på plass, var det fortsatt en del som gjenstod før vi kunne kaste loss og sette nesen mot Kapp Verde. Blant annet ventet vi på to pakker med henholdsvis nye checkstag – som ble sendt fra Italia to uker i forveien, og stativet til livbåten som ble sendt fra Sverige minst like lenge før. Til tross for agenter både her og der, som skulle sørge for at pakkene kom frem i tide, visste vi at det var store sjanser for at pakkene ikke ville nå frem før vi forlot Las Palmas. Det var i det hele tatt veldig mye som skulle på plass før vi kunne dra, og da var det utrolig fint å ha en haug andre seilere å planlegge sammen med. I tillegg kunne ARC-komiteen bidra med bestilling av kjøtt og drikke – direkte levert til båten, noe som gjorde provianteringen betraktelig mye enklere.  Så vi handlet, hamstret, stablet og stuet, og jammen dukket ikke begge pakkene våre opp med siste levering fra DHL før avreisen!

Plutselig var det blitt 11. november, og Axeline 2 ble den første båten som forlot brygga!

Jada, vi vet det er en turregatta og at hovedformålet med overfarten ikke er å komme først i mål. Men én gang regattaseiler alltid regattaseiler, så vi kunne selvsagt ikke risikere å få dårlig tid til start! Med hjerte i halsen så resten av mannskapet på at skipperen snodde seg gjennom båtkaoset som preget starten, og jammen klarte han ikke å snirkle seg som en av de første over startstreken – vel og merke med et noe høyere stemmevolum enn resten av flåten, men konkurranseinstinkter er som sagt vanskelig å undertrykke – spesielt under press. Og så var vi på vei over dammen – eller Blåmyra- som mange kaller det store Atlanterhavet! Spinnakeren ble heist og vi suste av gårde og lå etter hvert først i flåten! Stor stas for både skipper og mannskap!

Med vår mekkehistorie var vi ganske spente på om det skulle dukke opp flere overraskelser på den første etappen vår, som vi antok kom til ta rundt 6 døgn. Farfar og skipperen delte nattevaktene mellom seg, så resten av mannskapet kunne konsentrere seg om blant annet matlaging og skolearbeid. Ingen av delene veldig enkelt å gjennomføre i en båt som konstant ruller fra side til side, og derfor tok betraktelig mye lengre tid enn hva det ville gjort på land.

Høydepunktet på dagen var den daglige oppdateringen fra ARC-komiteen, med oversikt over hvilke båter som lå hvor i løypa. Det ble tidlig klart at vår argeste konkurrent var en X65 fra 2017 med navn «Nika». Med satelittelefonen vår – «Iridium Go» – som kan brukes gjennom mobiltelefonene våre, fikk vi også uvurderlige oppdateringer om konkurrentene våre fra tante Unni, som var vår største heiagjeng og fan på ferden vår over.

De tre første dagene oppførte Axeline 2 seg eksemplarisk – med unntak av en litt harkete generator som vi til tider slet med å få start på. På kvelden den tredje dagen røyk festet til Code 0-fallet vårt… Heldigvis ingen stor krise for verken båt eller mannskap, men skipperen var ikke så fornøyd. Skulle vi slå «Nika» som første båt i mål, var vi avhengig av et større seil enn fokka vår. Spinnaker ble løsningen, for i kampen om «line honour» (første båt over mållinja) skulle ingen ting være uprøvd! Stemningen sank derfor betydelig ombord da den revnet en dag før vi krysset mållinjen. Det hjalp heller ikke at spinnakeren tvinnet seg rundt forstaget så skipperen måtte klatre opp og skjære den løs… Vi ble derfor slått av «Nika» med to sure timer. Men selv om skipperen hang litt med nebbet, var mannskapet hans mer enn nok fornøyd med at vi faktisk var fremme på Kapp Verde etter 5 døgn, og at turen etter forholdene hadde gått veldig bra!

Kapp Verde er eksotisk og spennende, men preget av fattigdom. Vi fikk ikke reist så mye rundt på øya, men fant en nydelig og etterlengted strand etter uker uten særlig mye bading! Barna gjenopptok lekingen på brygga og stiftet enda flere vennskap med barn i de andre båtene. I tillegg til ARC-flåten, dukket det også opp andre barnebåter som også etter hvert skulle over til Karibien.

Etter en runde på det lokale frukt- og grønnsaksmarkedet var vi klare for leg 2 av regattaen; Kapp Verde – St. Lucia! Dagen opprant med null vind, og vi var veldig glade for at vi hadde funnet en seilmaker på øya som hadde lappet sammen den revnede spinnakeren vår! Så duppet vi av gårde i et par knop, mens den ene båten etter den andre forsvant i horisonten – godt hjulpet av jerngenoaen (=motor). Da også «Nika» valgte å sette på motoren ble stemningen ombord laber. Vi hadde gledet oss til å konkurrere med «Nika» det neste strekket for å få revansje, og vurderte et halvt sekund om vi også skulle motre oss ut av vindstilla. Axel la imidlertid den ballen død med sin velplasserte kommentar om at det er dårlig sportsånd å bruke motor i en seilregatta, så da kan heller «Nika» vinne med en bismak i munnen! Så da solen gikk ned lå vi fortsatt med Kapp Verde i sikte sammen med 10 andre båter – der hele 4 av båtene var norske! Er det regatta så er det regatta!

På dag 2 kom endelig vinden, og Axeline 2 kunne vise hva hun var god for! Tante Unni var igjen på plass som heiagjeng og sekundant, og dagene gled av gårde! Et av høydepunktene på turen var doradoen som vi fikk på havfiskestangen vår. Den var på rundt 5 kg, så da ble det både sashimi og ovnsbakt fisk til middag! Halvveis til St. Lucia ble markert med muffins bakt av barna! Axeline 2 oppførte seg igjen eksemplarisk, med unntak av generatoren vår som fortsatt ikke fungerte optimalt. Vi seilte oss gjennom feltet, og hadde til slutt bare «Nika» foran oss igjen. Vi kom igjen inn i rytmen med skole, matlaging, lesing og kortspill. Vinden lå på rundt 20 knop, og været var upåklagelig, med unntak av noen få byger nå og da. Vi seilte en del med Code-0’en vår, og det holdt helt frem til nest siste dagen før ankomsten til St. Lucia. Da revnet også det, men ved en nærmere kikk oppdaget vi at seilet var så preget av vær og vind at det kun var et tidsspørsmål før det hadde gått uansett.

10 døgn og 18 timer etter at vi hadde forlatt Kapp Verde, krysset vi mållinjen i Rodney Bay, St. Lucia! Klokken var 04 på morgenen, og som andre båt i mål var det ikke akkurat fullt på brygga da vi ankom. Vi ble imidlertid møtt av ARC representanter som overrakte en stor fruktkurv og serverte rompunsj til de store og fruktpunsj til de under 12. Det er ingen overdrivelse å si at det var himmelsk å legge seg i en køye som ikke rullet, samt føle fast grunn under føttene igjen! Etter hvert kom også resten av ARC+ flåten i mål, og det sosiale livet tok seg betraktelig opp igjen for store og små.

På St. Lucia fant vi heldigvis noen som kunne se på generatoren vår, og etter å ha forkastet de fleste teorier om hva som kunne feile den, fikk skipperen bekreftet mistanken om at det var kommet vann inn i motoren. Det gjorde ikke saken noe bedre at den var ny rett før vi overtok båten… Det er veldig dumt å skifte en ødelagt generator uten at man finner grunnen til at den ble ødelagt i utgangspunktet, for vannet var kun et symptom ikke selve årsaken… Det var eksossystemet vårt som medførte at det kom vann inn i motoren, så det må bygges om før vi kan sette inn en ny motor i generatoren. Skikkelig sure penger, for det er jo ikke akkurat sånn at det blir noe bedre strøm med ny generator. Alle som har vært i Karibien vet at det er noe som heter «Caribbean time». Det meste går i sakte tempo og stort sett alt kan utsettes til dagen etter. Det hjalp heller ikke at det straks var juleferie. Selv om planen vår i utgangspunktet var å være på St. Lucia en god stund på grunn av besøk av besteforeldre, hadde vi liten lyst til å henge der til langt over nyttår.

Vi kunne imidlertid ikke la sånne tekniske problemer ødelegge gleden over at vi faktisk hadde krysset et hav og befant oss blant palmer, strender og masse hyggelige seilere, i deilig sommervarme! Etter å ha heiet den siste båten inn til brygga, var det premieutdeling, og det var stor stas da Axeline 2 hanket inn ikke mindre enn tre premier! Vi fikk pris for første båt over mållinja som ikke hadde brukt motor på overfarten (ganske stolte over den!), 2. plass i klassen vår etter at handicap var utregnet, og den gjeve prisen; «Most Beautiful Yacht» som var stemt frem av de andre båtene i ARC+ flåten! Det var jo litt plaster på såret etter alle problemene som har dukket opp på vår vei sydover… I tillegg fikk alle barna som hadde krysset Atlanteren et diplom hver! Da premiene var delt ut overtok barna scenen, og vant avslutningsfesten med god margin!

img_5534

Etter premieutdelingen forlot de fleste av vennene våre brygga i Rodney Bay, og selv om vi ventet fint julebesøk av mormor og farmor etter hvert på St. Lucia, benyttet vi sjansen til å utforske noen av øyene sydover i St. Vincent og Grenadinene. Etter et kort stopp i Bequia for å sjekke inn, dro vi rett til Tobago Cays. Der fant vi alt som vi så for oss på mørke vinterkvelder i fjor da prosjektet «Jordomseiling 2018-2021» møysommelig ble stablet på bena, og det var ett skritt frem og to tilbake. Sanden var kritthvit, vannet turkist, havskilpaddene svømte rundt båten, og til og med surfevinden gjorde seg gjeldende! For å gjøre klisjeen komplett fant vi en palme som lente seg utover vannet, og fikk knipset det ultimate «Se-så-deilig-vi-har-det-på-jordomseiling»-bildet. Det Facebook-julekortet gjorde seg liksom litt bedre enn «Se-så-mye-septikk-vi-har-klart-å-vaske-ut-av-båten»-bilde, selv om det kanskje hadde vært hakket morsommere…  Glemt var alle båtproblemer, og vi tilbrakte de neste dagene med surfing, snorkling og svømming blant havskilpadder!

Tilbake på St. Lucia måtte barna frem med tegnesakene igjen, for da skulle vi plukke opp mormor og farmor på flyplassen. De skulle feire jul og nyttår med oss før vi dro videre nordover.

img_5511

Mormor flyttet inn på sin «gamle» lugar, og farmor og farfar flyttet inn på hotell i nærheten. Vi kunne igjen krysse av Kunst og Håndverk på timeplanen etter juleverksted med mormor, som bidro til bittelitt førjulsstemning om bord. På selveste julaften tok julestemningen seg betraktelig opp. Både farmor og mormor hadde bagene fulle av julegaver fra venner og familie hjemme i Norge, og «Nille-butikken» på andre siden av veien for marinaen, solgte finfine små plastikkjuletrær som passet perfekt i båten. Så med både besteforeldre, juletre, gaver og julepynt på plass, ble det en helt strålende eksotisk julefeiring. Vi savnet selvfølgelig julesnøen, men fant ut at det gikk helt greit å bytte ut skitur med surfing! Nyttårsaften inviterte farfar oss på fin fransk restaurant med froskelår på menyen, og vi gikk inn i det nye året ombord i Axeline 2, med orkesterplass til øyas fyrverkeri.


ewmf5707 (1)

Da farmor, farfar og mormor forlot oss 3. januar, dro vi over til Martinique. Til vår store glede hadde «Mamosa» allerede ankret opp i St. Anne, og inviterte oss på en «sundowner» umiddelbart etter ankomst. Erfarende som de var etter tre dager i bukta, tipset de oss om en fin tursti i regnskogen. Dagen etter børstet vi støv av joggeskoene våre, og hele familien la ut på en familiejogg mellom palmer og mangrove-trær. Vi endte til slutt opp på en nydelig hvit strand, men det mest iøynefallende med den flotte stranden var alle de nakne rompene som lå der. Joggeturen ble derfor bittelitt kortere enn planlagt, men vi fikk i hvert fall krysset av januartreningen i kalenderen. Da «Mamosa» dro videre, dukket «eMotion» opp, og vi har nå tilbrakt noen veldig hyggelige dager med dem. Planen er å bli på Martinique frem til generatordelene våre ankommer St. Lucia. Vi håper det skjer på denne siden av nyttår, ellers blir det et skikkelig kjør å rekke rundt jorden og hjem igjen til 2021… I mellomtiden fråtser vi i deilig fransk mat og ikke minst EU-priser på telefon og nett, så vi skal nok klare å henge her en stund til!

 

 

Fremhevet

Fra England til Kanariøyene

(5. september – 7. november 2018)

Vi begynner definitivt å komme inn i langturrytmen nå. Ting tar lenger og lenger tid – og dagene går fortere og fortere! En litt dårlig kombinasjon, men ettersom vi strengt talt ikke skal så mye annet enn å holde båten ved like (+ mekke alt som ikke er ved like), undervise barna samt forflytte oss sørover, lar vi oss ikke stresse!

Etter 2 uker i Hamble sør i England, var vi veldig klare for å kaste loss igjen. Så klare at vi umiddelbart etter levering av diverse ekstra deler til motoren (som vi hadde ventet lenge på, men der halvparten av delene selvfølgelig ikke passet), satte vi kursen mot Guernsey kl halv elleve på kvelden. Med 6 knops medstrøm gikk det unna, og bortsett fra en ødelagt blokk til løygangen (som tross alt ikke innebar litervis med saltvann inne i båten), gikk nattseilasen knirkefritt.

IMG_3675

Guernsey er en fantastisk fin øy, som forandrer utseende etter som det er høyvann og lavvann! Etter to uker i en marina som ikke akkurat innbød til bading, var barna relativt klare for en dukkert. Vi tok derfor en utflukt med egen båt til øya Sark, en liten øy et par nautiske mil unna. Øya er blant annet bebodd av et milliardær-tvillingpar som har bygget et godt over gjennomsnitt stort prinsesseslott til den nette sum av 500 millioner kroner. Det var nok spesielt én av matrosene som gjerne kunne tenkt seg å bo i et aldri så lite slott, mens vi som er ansvarlig for fiks og mekk i hverdagen, fikk åndenød bare av tanken på å skulle vedlikeholde en slik bygningsmasse. Det holder lenge med 56 fot, gitt!

Etter et par dager utenfor EU var det på tide å forflytte seg over til fastlandet igjen. Vi gledet oss til å fråtse i gode franske oster og viner, og barna gledet seg til å spise ekte franske baguetter til frokost, og ellers oppleve det landet deres frankofile mamma hadde fortalt så mye om. Forventningene til Frankrike var skyhøye, og fallhøyden ble dessto større… For det første hadde en ekstra uke i Hamble gjort sitt til at vi fikk dårligere tid til resten av Europa-etappen vår. Kryssingen av Biscaya nærmet seg med stormskritt, og vi visste at hvis det kom et værvindu, måtte vi benytte oss av det. Vi bestemte oss derfor for at det var greit å komme seg til Brest, helt nord i Frankrike, så fort som mulig, hvor vi skulle starte Biscaya-etappen vår fra.

Men første stopp i Frankrike ble Roscoff. Dit kom vi sent på kvelden, og planen var å dra tidlig neste morgen for å rekke ut før strømmen var på vei inn, noe som gjerne medfører vond sjø og høye bølger. Ved betaling av havneavgiften den påfølgende morgenen, lo de litt av oss som seilte «in cognito» – altså uten navn på båten. Vi var bare lykkelige for at vi hadde klart å skrape av båtens gamle navn og klart å polere akterspeilet blankt igjen. Bestilling av nytt navn til båten stod relativt langt ned på to do-listen vår. De sinte tollerne som boret båten vår en halvtime senere lo imidlertid ikke. De var tvert i mot riktig så morske, og sammenlignet det å seile en båt uten synlig navn, omtrent var å regne som et piratskip! 4 menn med pistol satte seg derfor godt til rette i cockpit, med en bunke med papirer som måtte fylles ut! Straffen for en så alvorlig overtredelse, var en bot på 350 Euro! Fransk byråkrati fører sjelden noe positivt med seg, men akkurat i dette tilfellet bidro det nok til å redusere boten vår betraktelig. Mens juniortolleren fikk jobben med å fylle ut papirer ved kartbordet vårt, satt resten av gjengen og ventet – og det tok tid. Hege fikk endelig bruk for franskkunnskapene sine, og plutselig var ikke tollerne så sinte likevel. Da sjefen selv begynte å fortelle om sønnen sin som var flyver i Aix, og beklaget seg over de nye fartsgrensene i Frankrike, pustet vi lettet ut. Boten ble redusert til 150 Euro, men den virkelig straffen kom i form av påbud om å navne båten der og da! Så mens tidevannet strømmet inn i havnen, lå vi over akterspeilet og skrev «Axeline 2» opp ned med sprittusj! Det gikk som det måtte gå; 2-tallet ble speilvendt (men godt nok for tollerne) og vi banket ut i høy sjø og motvind.

IMG_3771

Det var åpenbart ikke vår dag, for med Brest kun et par nautiske mil unna, skjedde det igjen… Når alarmen om vann i salongen går er det sjelden et godt tegn – heller ikke denne gangen! Bolten til propellakselen røyk nok en gang, men som Celine raskt påpekte: «Dette har pappa gjort før, så det fikser han fort!» Og det gjorde han heldigvis! Ny bolt kom kjapt på plass, men nå måtte vi (les: skipperen) tenke litt nytt. Løsningen ble å borre opp et større hull og sette inn en tykkere bolt! Så oster, vin og baguetter måtte vike til fordel for båtbutikker på jakt etter bolter og skjæringsolje.

Så kom værvinduet vårt for kryssing av Biscaya, og vi måtte vinke farvel til Fankrike for denne gang (-og lovet barna franske baguetter om tre år).

Biscaya ble et høydepunkt så langt! Nydelig seilvind, lite sjø, delfiner, strålende sol og en fantastisk stjernehimmel gjorde turen til en utrolig opplevelse! 43 timer og 340 nm senere kunne vi legge til kai i La Couruña, helt nord i Spania – og endelig nyte litt sommer igjen! En av dagene besøkte vi Hercules-fyret, opprinnelig bygget av romerne og som fortsatt er i bruk i dag. Fra toppen av tårnet fikk vi en fantastisk utsikt over byen og Atlanterhavet.

Neste store høydepunkt på turen var Porto i Portugal! Der skulle nemlig mormor mønstre på, og være med oss en uke ned til Cascais utenfor Lisboa. På vei dit ankret vi opp i en liten bukt utenfor Vigo, og fikk en liten forsmak på hvordan sydhavslivet (forhåpentligvis) kommer til å bli.

Planen var å være i Porto kvelden før mormor kom, og det klarte vi også – så vidt… Alle gode (eller dårlige?) ting er tre. Med 5 timer igjen til Douro Marina gikk nok en gang alarmen om vann i salongen, men i motsetning til de andre gangene ville ikke propellakselen på igjen! Lekkasjen ble stoppet, men med null motor var vi lykkelige for at vinden var seilbar. Til alt hell hadde vi avtalt å møte Cathy og Guttorm Guttormsen i marinaen. Douro Marina ligger et lite stykke inn i Douro-elven ved byen Porto, der det naturlig nok blåser relativt mye mindre innenfor moloen enn utenfor. Vi vrengte inn moloen i 20 knops vind og full seilføring, og ble møtt av Guttorm med jolla si. Da vinden døde, trakk han oss opp elven og inn i marinaen. Vi kalte opp marinaen og fortalte at vi var på vei inn og ønsket en plass. Da fikk vi først beskjed om at marinaen var full, men når alternativet var å taue oss til en annen marina løste det seg plutselig likevel.

IMG_1864

Mormor ble møtt både til riktig tid og på riktig sted, og det var stor gjensynsglede! I Porto var vi så heldige å få privat guide rundt i byen. Jon Audun, Heges tidligere kollega i OED, bor nå i Porto med familien sin. Han stilte gladelig opp og viste oss nydelige Porto med sine trange smug og flotte severdigheter. Douro Marina hadde til og med en kran, så vi fikk løftet båten på land og satt propellakselen på plass. Vi avdekket også den egentlige årsaken til at boltene i propellakselen knakk som fyrstikker. Bolten tok en belastning den ikke var designet for å ta, og Baltic kastet seg rundt og designet en ny kobling mellom gir og propellaksel. I stedet for å vente på forsendelsen i Porto, bestemte vi oss for å plukke opp delene i Portimao. Vi hadde en følelse av at mormor ikke var særlig interessert i å holde vannsøyler ute av båten med hendene på grunn av brukne bolter, så vi krysset fingrene for at den gamle delen holdt det siste stykket…

Etter å ha opplevd Porto noen dager, satte vi kursen videre mot Nazaré – og endelig møtte vi noen barnebåter! Vi hadde en super dag med de svenske båtene SY Barit og Felicia og tok følge med dem videre til Cascais. Mormor fikk en strålende seilas nedover Portugalkysten i solskinn, lite bølger og fin vind, og fikk oppleve seiltur på sitt beste! Vi på vår side storkoste oss med mormorbesøk, som også innebar norsk mat og bidrag til lærerstaben! Vi har skole 2-3 timer hver ukedag i båten, med hovedfokus på matte, norsk og engelsk. De andre fagene flettes inn der det er naturlig, og gjennomgås på lange overfarter der skriveunderlaget ikke akkurat legger opp til skjønnskrift. Hver uke får vi tilsendt ukeplanene til 3C og 6B fra lærerne på Huseby, så vi vet hva som gjennomgås hjemme. Det har vært litt klaging over for lite Kunst & Håndverk på turen, så da mormor stilte med strikketøy, var det stor stemning blant elevene! Man kan vel alltids få bruk for et strikkepannebånd i Karibien!?

Cascais er en utrolig hyggelig by utenfor Lisboa, der det både var mulighet til å ligge på svai og i marinaen. En av dagene tok vi toget inn til Lisboa for å oppleve hovedstaden, og sjøfartsmuseet slo definitivt best an som turistattraksjon. Vi prøvde oss også på en sightseeingbuss, men en kombinasjon av defekte ørepropper, stekende sol og verdens verste trafikkork, så Lisboa mistenkelig ut som en hvilken som helst annen storby i rushtiden… Tilbake i Cascais inviterte Guttorm og Cathy oss på får-i-kål i båten deres «Moonlight»! Deilig med et snev av norsk høstfølelse (uten mørket og regnet), og definitivt den beste maten vi hadde spist på evigheter!

Da september begynte å nærme seg slutten, var det på tide å dra videre sørover. Vi skulle nemlig møte Terje, Carolina, Felix og Ferdinan i Portimao (helt syd i Portugal), der de skulle tilbringe høstferien sin! Det passet perfekt med vår timing på vår ferd mot Lanzarote, og gjensynsgleden var stor – ganske nøyaktig to måneder etter at de vinket oss av gårde utenfor Strømstad! Selv om vannet i bukta viste 25 grader, var det helt greit å tilbringe ettermiddagen i bassenget til familien Toll/Kjær.

Da høstferien var over og vennene våre vendte nesen mot Norge igjen, så vi plutselig at familien Tjora på båten «Borea» var på vei til Portimao! Barnebåter har en tendens til å finne hverandre, og den sedvanlige norske beskjedenheten funker ikke når man skal finne lekekamerater – både til barn og voksne! Vi tok sjansen og ba dem over på vin og filmkveld i det de kastet anker i den samme bukten som oss. Håvard, Viktoria, Eiril og Johannes kastet seg på invitasjonen, og vi hadde en super hyggelig kveld sammen! «Borea» introduserte oss for gjengen i «Katja» fra Nesodden, som også ankret opp samme sted! Med Casper og Christoffer på 10 år var de også et kjærkomment tilslag til gjengen med nye lekekamerater som dukket opp på vår vei.

Med nye venner ble skoleutflukten til det lokale museet i Portimao også morsommere, og dagen ble avsluttet på en besinstasjon-café. Ikke et spesielt hyggelig sted, men når det er wifi, burgere, kaffe, is og godt selskap er det ikke så farlig hvordan interiøret er. Vi endte derfor opp med å tilbringe hele tre timer der. Og det er en av de fine tingene  med å være på tur så lenge! Det er ikke så viktig å finne den perfekte restauranten eller morsomste severdigheten. Det er mye viktigere å bruke tid med fine folk som vi møter på vår vei, og som kan dempe litt av savnet etter venner og familie i Norge. Da er det ikke så farlig om man henger på en bensinstasjon eller bruker en dag på handletur med en tysk pensjonist som tilbyr både bil og skyss til diverse handlesentre!

Vi skulle få de nye delene til propellakselen tilsendt til Portimao, og de ankom overraskende fort og passet heldigvis perfekt. Men med den tropiske stormen «Leslie» surrende rundt utenfor Portugals kyst, valgte vi å vente med overfarten til Lanzarote til stormen hadde passert oss.

Morgenen etter at «Leslie» hadde rast fra seg, litt lengre nord enn der vi befant oss, så det ut som et fint værvindu å dra sydover til Lanzarote. Vi var spente på om «Leslie» hadde forårsaket bølgekaos, men fant ut at fin vind trumfet frykten for en humpete overfart. Det første halve døgnet fikk vi føle etterdønningene av den tropiske stormen, men så dreide vinden, bølgene roet seg og vi fikk en super seilas som tok snaue 3 døgn. Etter 550 nm kunne vi legge til havn i Arrecife på Lanzarote og fikk et hyggelig gjensyn med Hilde og Rune på «Thilde».

IMG_4510

Etter å ha kranglet med den gamle (nye…) vaskemaskinen vår, gikk vi til innkjøp av en ny i Arrecife. Supert med vaskemaskinmulighet i båt, men vi lurer litt på hva Baltic tenkte på da det spesialtilpassede rommet til vaskemaskinen kun har plass til en Candy 1142D-modell med supersære mål. Ikke akkurat hyllevare… Så da Electron kunne tilby en identisk maskin som den vi hadde, slo vi til. Med nyinstallert vaskemaskin satte vi seil og dro videre over til Fuerteventura!

Fuerteventura hadde vi gledet oss til helt siden vi dro fra kai i Orust! Der bor nemlig kusinen til Kjell Inge, Nina, med datteren sin Kaiakena. Nina og Kaiakena flyttet til øya for et år siden og har funnet sitt yoga- og surfeparadis. Gjensynsgleden var stor for både store og små, og barna fikk prøvd seg på bølgesurfing med kyndig veiledning fra supersurfer Nina. Vi fikk tre finfine dager på svai utenfor Corralejo, men som ofte ellers er det båten som bestemmer når vi skal videre. Vaskemaskinen var (dessverre) ikke et avsluttet kapittel. Etter kun én vask streiket pumpen – og vi fikk en mistanke om at det kanskje ikke bare var Candy maskinen sin feil… (med mindre alle modellene deres leveres med defekte pumper). Vi bestemte oss uansett for å returnere til Lanzarote for å benytte oss av reklamasjonsretten. Etter diverse frustrerende telefonsamtaler til Candy, som svarte med spanske automatiske stemmer og fortalte deg (på et språk du ikke kan) at du må taste riktig nummer for å komme til riktig person for å få den riktige hjelpen, ga vi opp. Når heller ikke den «ekte» personen vi snakket med kunne kommunisere på engelsk, ble det veldig vanskelig å bestille en reparatør til en båt! Det endte med at vi dro tilbake til butikken, fikk dem til å avtale med reparatøren med beskjed om at de skulle komme dagen etter en eller annen gang mellom 11 og 16. Så da satt vi i båten og ventet, da! Ingen dukket opp og maskinen vår var like defekt. Heldigvis ble ikke returen tilbake til Lanzarote helt forgjeves. Både «Katja» og «Borea» hadde kurs for Arrecife, og det var stor stas da vi møttes igjen på brygga. I tillegg dukket den norske båten «Sira» opp, som vi hadde hatt kontakt med på FB før vi dro. Der var det tre gutter i alderen 5-11 år, og Axel og Celine hadde endelig nok lekekamerater til å spille fotballkamp.

Siste dagen på Lanzarote dro vi sammen med gjengen fra «Borea» og gjengen fra «Sira» til nasjonalparken Timanfaya, for å ta en nærmere kikk på vulkanene som øya består av. Utstyrt med sekker og kamera gled vi rett inn i mengden med resten av turistene, og ble gjetet rundt av svenske guider som fikk vannsøyler til å sprute flere meter opp i luften, tente på grener med varme fra jorden og kjørte oss rundt i buss med passende dramatisk musikk, mens vulkanøyas opprinnelse ble fortalt på spansk/tysk/engelsk. Med andre ord – en dag i god gammeldags charterstil! Men i motsetning til charterturistene som snart skulle sette nesen nordover, måtte vi si ha det til vennene våre nok en gang og satte kursen sydover til Las Palmas, Gran Canaria! Skipperen hadde ørevoks i munnviken etter å ha roret seg gjennom en 11 timer seilas med en gjennomsnittsfart på 10 knop! Vi har kanskje hatt i overkant mye mekk med båten, men jammen kan den seile fort!

På brygga ble vi møtt av Monica, Martin og Sanna på «Mamosa», Trude, Sveinung, Ingrid, Tinius og Andrine på «Emotion», og Ellen, Snorre, Sverre og Frøya på «Elvira». Alle disse hadde vi møtt før vi forlot Oslo og vi har hatt kontakt med dem hele veien nedover. De dro flere uker før oss, og vi klarte derfor ikke å ta dem igjen før nå i Las Palmas!

De første dagene i Las Palmas var preget av bursdagsfeiringer og fest – med Halloween som det store høydepunktet! Endelig fikk vi også møtt noen av våre beste venner fra Oslo, familien Frostad, som skal seile et år på denne siden av Atlanteren.

img_4868.jpg

Om gjennomsnittsfarten over til Karibien blir 10 knop er vel heller tvilsomt, men det som er sikkert er at hele mannskapet er spent på turregattaen ARC+ som vi har meldt oss på. Regattaen går fra Las Palmas den 11. november via Kapp Verde, og ender på St. Lucia i Karibien i begynnelsen av desember. I år er det påmeldt 70 båter fra 30 ulike nasjoner. Etappen til Kapp Verde er det 850 nm og tar rundt 5-7 døgn, og etappen fra Kapp Verde til St. Lucia er 2150 nm. På denne etappen forventer vi å bruke ca 12 – 14 døgn. I tillegg til ARC+ er det én regatta som går direkte til St. Lucia og én som går om Kapp Verde og til St. Vincent. Til sammen er det påmeldt 271 båter til de tre ARC-seilasene. Vi er så heldige å få med farfar på overfarten, som allerede har seilt jorden rundt i 6 år og derfor har erfaring i bøtter og spann med lange seilaser. På St. Lucia gleder vi oss veldig til å møte mormor og farmor som skal feire jul med oss!

Før vi legger ut på en av de lengste seilasene på turen vår, er det selvfølgelig nok av ting som må mekkes. Men her er alle barnebåtene samlet på én brygge, barna er påmeldt Kid Camp og vi har allerede møtt masse hyggelige mennesker med samme mål som oss – jul i Karibien!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fremhevet

Mye mekk, lange strekk (og litt dramatikk…)

(10. august – 7. september 2018)

Noen ganger sier bilder mer enn tusen ord…

IMG_1764

Selv om ordet «jordomseiling» ofte assosieres med hvite strender, prasolldrinker og turkist hav, kan vi nå bekrefte at det også er andre ord som er vel så beskrivende som disse; for eksempel «mekking». Alle som drar på langtur vet at en stor del av turen også består av forebyggende vedlikehold, store og små reparasjoner og håndtering av uforutsette hendelser. Vi kan så langt huke av alle disse kategoriene!

Etter Anholt motret vi i nesten vindstille og strålende sol til Samsø, en liten øy i Kattegat midt i Danmark. Sjelden har uttrykket «Stille før stormen» vært mer dekkende. Vi visste at det var meldt mye vind til natten og tjoret oss godt fast i brygga. Yr.no leverte, og det ble lite søvn med nesten 50 knop i kastene. Heldigvis resulterte stormen kun i et revnet bomtrekk, og vi kunne seile videre til Århus neste dag.

I Århus fikk vi med oss siste dagen av VM i seiling, med alt det innebar av liv og røre på brygga. Seiling og vindsurfing er som kjent ikke særlig publikumsvennlig, og VM-finalen i vindsurfing ble kun en kort seanse foran en storskjerm på brygga. Men Århus har også mye annet å by på, blant annet ARoS – et av Nord-Europas største kunstmuseer. En fantastisk kunstinstallasjon på toppen av museet som lar deg oppleve byen i alle regnbuens farger, var definitivt et av høydepunktene!

Etter Århus bestemte vi oss for å seile et langt strekk. Vi hadde avtaler om service på båten i Southampton den 20. august, og begynte å få litt dårlig tid (en langturseilers verste skrekk!) Vi fikk en fantastisk nattseilas gjennom Storebelt, og kom til Kielkanalen morgenen etter. I stedet for å legge til havn der, fant vi ut at vi ville fortsette gjennom kanalen og gå til Cuxhaven påfølgende ettermiddag. De neste 7 timene gikk knirkefritt, og vi så frem til å komme i havn. Vi måtte bare vente på vår tur i slusen for å komme oss ut av kanalen.

Da skjedde det som helst ikke skal skje på en båt – og vi kunne krysse av «litt-dramatisk-uforutsett-hendelse» på listen vår. Båten ville ikke i gir – verken frem eller tilbake. Den alltid rolige skipperen vår styrte oss stødig inn til en lekter med sidepropellene, og kunne raskt konstatere at bolten på propellakselen var brukket! Propellen var på vei ut og vann fosset inn i båten. Ikke akkurat en drømmesituasjon… Men så lenge skipperen er rolig er mannskapet rolig (selv om den eldste matrosen kanskje ble litt mer stressa over situasjonen enn resten av mannskapet…). Løsningen ble at noen (les: han som kan mest om båter) hoppet over bord, i et vann som var akkurat sånn man tenker vann er når det raser containerskip opp og ned kanalen, kjemikalieanleggene ligge tett i tett og gjødselen flyter fritt. Med andre ord; veldig dårlig sikt. Planen var å dytte propellakselen tilbake, men resultatet etter to forsøk ble heller begredelig. Så da gikk vi over til plan B. Det innebar demontering av hylsen til propellakselen. Vi håpet at barna ikke ble redde av den noe stressede situasjonen, men ble raskt beroliget av yngstemann. Mens mor prøvde å holde hånden foran vannspruten for å redusere vanninntaket og far febrilsk prøvde å trekke propellakselen tilbake, hørte vi fra sofaen: «Jeg kjeeeeder meg! Kan vi lade Ipaden????»

Kort fortalt: Propellakselen ble lirket på plass, ny bolt ble satt inn, og Axeline 2 var klar til å fortsette turen – uten nevneverdige skader verken på båten eller på barnas nerver!

Vel i havn i Cuxhaven feiret vi 10-års bryllupsdag og møtte Thilde – en annen norsk båt som også er på langtur! Veldig hyggelig å møte noen andre nordmenn på tur!

Av Thilde fikk vi tips om en veldig hyggelig havn på Nordeney – en øy i Nederland (trodde vi…!). Vi opplevde Nordsjøen i strålende sol og lite vind, og motorseilte for å rekke frem før tidevannet ble for lavt.

Etter å ha heist det nederlandske gjesteflagget skulle vi sjekke havnemulighetene i almanakken vår. Vi fant ikke Nordeney under Nederland-kapittelet, og konkluderte med at vi måtte bytte gjesteflagget vårt tilbake til det tyske flagget før vi kunne legge til havn… Nordeney er kjent som et bade- og kursted, og kunne by på lange strender og en veldig koselig by.

Fra Nordeney seilte vi videre til Lauwersoog (endelig i Nederland!)  Vinden var midt imot, og sjøen krapp. Da var det veldig hyggelig å bli møtte på brygga med anvist plass av Thilde, og en annen norsk båt, Malisa.

Så var vi klare for neste lange strekk! Målet var Dover, og for å komme oss dit måtte vi krysse kanalen og tilbakelegge 250 nautiske mil, dvs. 34 timer på sjøen. Barna sover overraskende godt mens vi seiler, og vi hadde en rolig natt med lydbok på øret, mens vi snirklet oss gjennom skipstrafikken i den Engelske kanal.

Da vi nærmet oss Dover frisket vinden på, og vi hadde en strålende seilas inn mot de «hvite klippene». Halvparten av mannskapet var ganske slitene etter det lange strekket, og så frem til en ankerdram. Den gang ei…

Vi hadde så vidt festet fortøyningene før vi reagerte på at det luktet litt rart om bord…! Da alarmen for vann i båten også gikk, ble vi plutselig redde for at vi hadde gått på en ny propellaksel-smell! Hadde det bare vært så vel… Etter en rask kikk under dørkplatene kunne vi konstatere at lukten kom fra septikvann som fløt rundt i stort sett hele båten! Synderen var en slange bak i båten (der alt surfeutstyret ligger) som hadde hoppet av, og dritten hadde blitt spredt godt rundt under dørken som et resultat av den flotte seilasen vår inn til Dover. Ankerdrammen ble derfor byttet ut med Klorin, og for å si det sånn; vi fikk aldri besøkt den flotte borgen som lå på toppen av byen…

Da båten var mer eller mindre ren og luktfri igjen, satte vi kursen mot Southampton, og planlagt service på blant annet motor og livbåt. Etter å ha seilt 375 nautiske mil på 4 dager, var det deilig å komme inn til havnen i Hamble, rett utenfor Southampton. Her har vi ligget  i en uke nå, i påvente av diverse deler og arbeid som skal utføres. Høydepunktet for oppholdet har så langt vært Premier League oppgjøret mellom Southampton og Leicester! Etter tips fra en taxisjåfør, kjøpte vi billetter og fikk delta på det engelske supporter-sirkuset. 30 000 engelske fotballfans samlet på hjemmekamp er en opplevelse i seg selv – og da var det ikke så farlig at Southampton tapte 2-1…

Ellers går dagene med til hjemmeskole og vedlikehold av båt, samt turer til Hamble og Southampton. Vi har fått beskjed av elevene våre at barnas lærere på Huseby har morsommere timer enn oss, og det får vi bare ta til oss! Men veien blir litt til mens man går! Det var i hvert fall stor suksess å bruke en dag på å finne, google, skrive og lage verktøy av flintstein, som det flyter av på stranden her. Da følte begge lærerne seg riktig så pedagogiske!

Hvis alt går etter planen forlater vi Hamble på torsdag og setter nesen mot Guernsey! Vi satser på at neste nattseilas ender bedre enn de to foregående, men er samtidig klar over at sånne episoder definitivt ikke er over, og at dette er en del av det å dra på langtur!

 

 

 

 

 

Fremhevet

Avreisen!

(26. juli – 9. august 2018)

Så var det denne DATOEN da… For alle prosjekter må jo ha en dato å jobbe frem mot! 28. juli ble satt en dag i mars, bare for å ha en dato å forholde seg til. Og avreisestedet ble bestemt til Strømstad. Litt lettere for nærmeste familie å komme seg dit enn til Henån, der båten har ligget på verft siden begynnelsen av juni. Ingen krise om datoen ble forskjøvet et par dager (tenkte vi den gang i hvert fall), for med avreise midt i sommerferien fra Strømstad, så vi det som lite sannsynlig at det ville bli trangt om plassen for å vinke oss farvel. Så feil kan man ta! Jo nærmere avreisedatoen kom, jo flere venner og familie ymtet frempå at de hadde lyst på en tur til Strømstad for å se oss av gårde – og da ble det plutselig litt viktigere å komme seg til Strømstad akkurat den dagen…

Med minimalt av søvn den siste uken, en mormor som gladelig booket inn kvalitetstid med barnebarna, og intens mekking, ned- og opp pakking, klarte vi faktisk å komme oss av gårde i tide! Axeline var kanskje ikke helt seilklar da vi forlot brygga i Orust, men vi var veldig lettet over å forlate Henån i tide til å rekke avskjedskomiteen i Strømstad. At vi hadde glemt redningsflåten og måtte tilbake igjen et par dager senere, la ingen demper på den fantastiske følelsen at vi faktisk var på tur!

 

 

Avskjeden i Strømstad ble vemodig men også en fantastisk start på eventyret vårt! Både familie, flere venner av oss og venner av barna kom for å vinke oss av gårde. Det ble litt lettere å dra da Eivind & Karianne, Terje & Carolina og Alexander & Sylvia fulgte oss med båt til en uthavn en times tid utenfor Strømstad. Både vi og barna fikk en utrolig hyggelig kveld og søndag sammen med dem, og da de vinket farvel dukket Hans Jørgen og Ingunn opp i båt. En veldig god grunn til å ligge en ekstra dag! Når man har tre år på seg er det jo ingen grunn til å stresse…

Så etter en liten snartur innom Henån igjen, seilte vi oss sakte men sikkert sydover. Samtidig klarte vi å stue bort det aller meste av ting og tang som både store og små mener er absolutt nødvendig når man skal være borte i tre år! (Om alle er enig i at alt som er dratt om bord er tvingende nødvendig, er en annen sak…)

Skagen ble neste høydepunkt på turen! Heges venninne Marte var på ferie i Danmark med familien, og kom på besøk med sprudlevann og røde pølser!

Dagen etter møtte vi våre gode venner og naboer på Røa; Frida, Torgeir, Tuva og Jorid, som leide hus i Skagen. For Celine var det stor stas å møte venninnen sin igjen, og trist å si ha det «på ordentlig».


Etter tre dager i Skagen var det på tide å dra videre igjen. Det var meldt liten kuling, men med vinden med oss til Læsø, bestemte vi oss for å skli av gårde på bare fokka. Det ble en fantastisk seilas med en fart opp til 13,5 knop! Etter å ha fortøyd i Østerby havn, kjempet vi oss gjennom vinden med to surfebrett på slep! Kjell Inge fikk endelig en etterlengtet surfeøkt, Axel fikk testet bølgesurfing og Celine kastet seg også i bølgene. Det siste familiemedlemmet måtte bli på land for å passe på at ikke klær og utstyr blåste bort…

 

Dagen etter var utrolig nok en regnværsdag! Det er det lenge siden vi har opplevd, og var en god grunn til å holde seg inne og spille Monopol.

Solen kom raskt tilbake, og vi forlot Læsø til fordel for Anholt i strålende sol og nydelig seilføre. Så langt har vi vært innom steder vi tidligere har tilbrakt utallige sommerferier, så feriefølelsen sitter fortsatt i. De neste etappene blir derfor spennende – hvert fall for de av oss som ikke akkurat har seilt samme etappen nordover. Planen fremover er å være i Southampton rundt den 20. august. Der skal vi ha litt service på båten, før vi setter kursen mot Frankrike og Biscaya!

Fremhevet

Snart kaster vi loss….

Den første sommeren vår sammen etter at vi møttes for 18 år siden, satt vi oppe en hel natt med verdenskartet og fant ut hvor ruten skulle gå når vi en gang skulle seile jorden rundt. Etter 17 år, studier, jobb og to barn fant vi igjen frem verdenskartet i september 2017. Vi konkluderte med at hvis vi skulle gjennomføre dette prosjektet, måtte det bli i 2018, før eldstemann ble for gammel til å ville henge med foreldre og lillesøster!

Vi leste et sted at planleggingsfasen til en jordomseiling er som å spille Stigespill… Når du endelig begynner å nærme deg målet ender man plutselig tilbake til start – og der har vi vært noen ganger i løpet av dette planleggingsåret. Det har vært utrolig gøy, slitsomt, frustrerende, spennende og ikke minst lærerikt å gjennomføre dette prosjektet bit for bit – og nå er vi nesten i mål! Det er en million ting som gjenstår før vi kan kaste loss, men de viktigste bitene er tross alt på plass – kjøpe båt og leie ut huset!

Det tøffeste blir å forlate familie og venner, men med lovnader om besøk underveis, sosiale medier, og fantastiske lærere og rektor som støtter prosjektet vårt, tror og håper vi at forholdene ligger til rette for noen uforglemmelige og lærerike år.

Planen er å dra fra Sverige i slutten av juli, med retur sommeren 2021!